Overværelse

For en tid tilbake overværte jeg noe som jeg lett kunne vært foruten. Det handler om mennesklige relasjoner, noe av det jeg liker å skrive om, fordi jeg tror at relasjoner i ytterste konsekvens har stor betydning for mitt og andres behag og ubehag på denne kloden (som folk har kalt den tidligere)

Jeg opplevde samtidig lite liv, lite ånd og tomme ord om vår Herre. De som ytret noe ytret uten ånd. De ytret med en annen motivasjon enn å hylle både han der oppe og mennesket selv. Den ytrende hyllet sine egne ord. Kombinasjon av ord var velvalgt ut i fra hva en opplever som "riktig" og "dannet".

Det var rett og slett som en scene fra et Ibsen drama.

Lite ble sagt om hva som faktisk rørte seg. Jeg ble ikke grepet av stundens alvor eller av det som på utsiden viste seg som den vakreste kjærlighet. Det var dødt.

Jeg ønsker for all del aldri å være en del av et skall som er på den tykkelsen. Jeg priser meg selv lykkelig for at jeg ikke trenger å tro på en Gud uten liv, for at jeg ikke trenger å tro på mennesker som forkynner ut i fra et dødt perspektiv. Takk Gud for at du har vist meg hva som er ærlighet og kjærlighet og takk for at du har vist meg menneskers tukleri med begrepene!

Jeg kommer derfor (dessverre?) alltid til å fortsette med å påpeke utrettferdighet, død og ikke minst vranglære! Selv om det koster meg ansikt og mennesklig status!