I dag er en perfekt dag å gjøre noe moro på. I dag skulle jeg ha stått opp tidlig, gått en liten tur på fjellet, for å ta en tur til sjøen og grille, spille volleyball og kose meg med folk jeg liker å være sammen med. Jeg skulle blitt brun på begge sider av kroppen uten å måtte bekymre meg for Uv-stråler eller andre stressmoment.

Meen neida jeg

Sykla 4-5 mil på under 24 timer så jeg droppa fjellturen. Dessuten kryr det sikkert av små barn og voksne foreldre i marka så da gidder jeg rett og slett ikke. Jeg har eksamen på onsdag så selv om jeg ikke lese effektivt så må jeg nesten sitte å stirre i den f.d boka dvs bøkene fram til da. Jeg klarte å bli bittelitt solbrent på sykkelturen i går så jeg vil ikke sitte ute å forsterke noe som kan komme til å gjøre vondt. Dessuten klarer jeg ikke å konsentrere meg. Og alle andre jeg skulle hengt med å hatt det gøy i lag med er såklart utenbys. Jaja jeg har valgt dette selv så nå får jeg bare stå på! Det positive er jo at jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet for alt annet jeg ikke rekker! 

Jeg burde hatt noe patos her som jeg bruker å avslutte med, men i stedet markerer jeg et brudd med sjangeren!

Ja (Brendjord a, 2009)

Jeg leste en blogg av Anette og ble temmelig inspirert her jeg sitter i en blanding av leksemer, prosodemer, fonologisk og morfologiske kjennetegn og ikke minst gramatikalske formanalyser!

Derfor skal jeg skrive en Ja-liste

1) Ja til ananas!

2) Ja til isabella pinne is! 

3) Ja til trim

4) Ja til været, uansett vær =)

5) Ja til at jeg snart skal hjem til Ålesund på ferie!

6) Ja til Gud som alltid er grei å ha med å gjøre! som den eneste ene

7)Ja til Astrid som er en fantastisk venninne!

8) Ja til resten av venneflokken min som er verdens beste flokk (selv om de er på ulike steder i landet)

9) Ja til verdens beste kjæreste som gir meg masse fine ting! Og er verdens beste fyr sånn generellt!

10) Ja til verdens herligste familie! Særlig mamma!

11) Ja til Oslo!

Det ble mye mat og mennesker men det er nå greit det =)

Ps 12) JA til eksamensrushkick! 

ps--> kronologi spiller for all del ingen rolle! Dette er bare en utrykt ja liste uten rom for kronologisk tolkning! 

Når KICKET blir selve Motivasjonsfaktoren

I eksamenstiden i fjor vår hadde jeg fri. Det var egentlig utrolig godt. Det var min første friperiode fra tentamener og eksamener siden ungdomskolen. Det vil altså si 1997 faktisk. Nå var jo fjorårets vår noe deprimerende for min og mine venners del så jeg skal ikke si at ikke det virket inn på det jeg nå skal framstille som min lille hypotese:

Min motivasjonsfaktor for å ta eksamener er kicket jeg får i etterkant. 

Det kicket jeg får når jeg har levert en eksamen, etter 6-8 timers blod og slit det er lite som slår. Det vil egentlig si ca 4 måneder med blod, svette og slit. Den følelsen av å ha prestert noe og virkelig lagt sjela si i et prosjekt så nå er ferdiggjort det er bare herlig.

De tidligere år har jeg hatt en viss basiskunnskap i fagdisiplinene jeg har holdt på med. I år er dette ikke tilfelle. Men likevel så sitter jeg og har omtrent totalt oversikt over faget. Særlig over det som var mest håpløst. Det er litt sånn jeg er. Jeg har lyst å få til alt, og selv om jeg ikke gidder å bli bedre enn dritgod i basiskunnskapene i faget så må jeg innrømme at jeg har en merkelig stahet som driver fram de merkeligste kunnskapene. Det jeg sitter med nå det er så irrellevant for min person og mine meninger at det er en lykke at jeg nå faktisk har giddet å lære meg det.

Jeg har en teori om at alle kan lære alt. Det tror jeg virkelig. Bare en gidder. Det er ikke sånn at noen er smartere enn noen andre. Vi gjør bare ulike ting på ulike måter. Noen er litt mer lat på noen områder mens andre er mer lat på andre. 

Jeg har igjen bevist for meg selv at jeg kan kombinere en full jobb med et fullt studium som jeg faktisk ikke har vært motivert for å ta. Det skal sies at det har vært ekstrem tilstander i mitt hodet og følelser innimellom. Men likevel så gav jeg ikke opp. Og derfor så vil jeg gjerne forkynne at jeg er saiko stolt av meg selv!

Mvh

Smartæss me! 

 

Viktig

Å være positiv.

Jeg kjenner på en rastløs følelse når jeg beveger meg. I går rakk jeg å gå en tur og da fikk jeg lov å tenke litt. Det er rart hvordan jeg klarer å nedprioritere å tenke. Det gjør meg skikkelig gal rett og slett, det er som om hodet vil sprenge. Når jeg nå leser på en eksamen som gjør at hodet må aktiviserer i så intens grad som den gjør så trenger jeg den hvilen jeg kan få. I går tenkte jeg på hvordan tenkere bare blir tenker når tankene blir skrevet ned. Hvordan verdien øker til flere som faktisk får se at jeg har tenkt det jeg har tenkt. Også faktisk så er det ikke sånn på ordentlig. Tanken på at noe lurt bør tenkes gjør at jeg ikke får tenkt på det som andre ikke syns er lurt men som mest sannsynlig er lurest.

Jeg er skikkelig sliten rett og slett og lurer på hvorfor. Jeg tror det kan ha sammenheng med at jeg mikser mine tanker med hva andre vil at jeg skal tenke også blir det så mye arbeid å filtrere de ulike følelsene som henger på tankene at jeg til slutt ikke gidder; å tenke mer.

I FARTA

I dagens nettutgave av Vg (ja jeg sveiper innom selv om jeg ikke er stolt av å si jeg er en vg leser) var det en artikkel der billister oppfordres til å holde fartsgrensen. Det blir også påpekt at halvparten av ulykker skjer på grunn av for høy fart. Her har vi igjen vg som fenomen. Hva i all verden sier denne artikkelen oss? at de som kjører i 90 km/t i 80 sonen er skyld i at 60 menneskeliv går tapt per år? For all del, alle bør oppfordes til å holde loven men den blir for drøy. Nå skal jeg være litt blå av meg å peke på den elendig veistandaren vi har i landet. I tillegg til rus og galmannskjøring (som forøvrig tvilsomt er 90`erne i 80 sonen sjåførene) er vel dette en av grunnene til en del ulykker. Virker som om det er noen som har lyst å finne en lett tilgjengelig syndebukk! Og etter han er funnet så blir skylden lagt på denne 90`ern slik at en kan fikse problemet. Løsningen blir på denne måten aldri løst. Hadde en ryddet opp i de uryddige situasjonene først så kanskje løsningen hadde kunnet komme men det blir jo faktisk ikke gjort. Men da kan en jo bare drite i å skrive om det også da, i stedenfor å forsøke med en ekstremt gjennomskuelig og halveis sortmaling av feil folk.

Elsker

at Norge vinner Grandprix! 

Mønsterelev

Eg lurar på kven som bestem forteljingas struktur. Er livet som ei forteljing eller ei historie. Kva kjem fyrst og kva kjem sist og kva burde komt men kjem seinare. Det religiøse aspektet i denne tankerekkja er forøvrig ikkje del i mi forundring.

Kven bestem kva som er viktigare. Kven bestem korleis dei estetiske prinsippa skal vere. Når ein les litteratur fascinerast ein ved det fiktive aspektet, kunsten som fenomen. Den tilsynelatande røyndomen er berre fiktiv, og i denne røyndomen finn vi mønstre og strukturar vi kjenn oss igjen i.

Videre resonerar ein seg fram, eller skal eg sei analyserar kanskje? til ein struktur. Ser du denne strukturen er du forøvrig genial! Men aspekta er ferdigtenkt, og ikkje minst kjedelig. Men skulle eg vere så heldig at eg klarar å sjå mønstret i dei mellomennesklege relasjonane, då får eg augene opp for denne analysa og ikkje minst for strukturane.

For eg opplever at når eg har ein symmetrisk relasjon med nokon og denne nokonen gjer noko eg ikkje likar seier eg det gjerne. Den personen seier ikkje så mykje tilbake. Men eg ser mønstret. Det snirklar seg rundt og er eigentlig ikkje noke ein rasjonell ærlig person kan sjå. Eg gjorde det ikkje før. Men no gjer eg det. Rett og slett fordi så mange har gjort det.

Om alle kunne vore ærleg så slapp eg den analysa. Då kunne eg konsentrere meg om noko anna. 

Kvantitetens utkledning

Jeg er for tiden overveldet over hvor raskt mennesker tenker kvantitet foran kvalitet. 

Når noe skal arrangeres for eksempel, jeg trenger vel da kanskje ikke å fokusere på popmusikks kommersielle selvsagthet, for det blir for enkelt og gir for lite utfordring. Det er oppdiskutert tema rett og slett. 

Men når en kommer til en idologisk retning eller religion. Hvordan kan en da oppriktig glede seg over antall foran ekthet?? Om en skulle være overbevist om at noens ord er sannhet og at en bør følge etter, hvordan kan en da likevel fokusere på kvantitet kring ulike arrangementer? 

Dette blir for meg forunderlig. Og ikke kom til meg å si at jo flere som kommer, jo flere får høre om den idelismen en står for. For det er igjen et ekstremt selvsagt argument. Mitt svar blir neppe " åja, så dum jeg var som kommenterte det, jeg hadde jo virkelig ikke tenkt på det...". 

Når den store idealisten entydig fokuerer på sin"egen suksess" midt i de idealistiske omstendighetene begynner min varselsbjelle å ringe. For all del, jeg ønsker ikke motsi meg selv. Er en flink til noe så si det høyt! Men å gjemme seg som et commedia dell arte teater blir bare for meg en forsterker på at den personen som står der er lite troverdig og svekker mitt syn på den idealistiske retningen "idealisten" står for!

MORALEN BLIR : GI MEG KVALITET FOR KVALITETENS SKYLD! Fordi folk fortjener det!

Store personer

Det viser seg at de som av en eller annen grunn behersker noe mer enn noen andre må "jekke seg ned" slik at de som ikke behersker noe like godt kan få positiv respons og framgang. Jeg begynner å mistenke at en storpart av de som nå står i et eller anna form for fokus faktisk er mye mindre begavet enn de som står i bakgrunnen. 

Jeg skjønner jo at sandemose er like aktuell i dag som tidligere. Forskjellen er vel bare at vi later som om at det berømte lille stedet bare er historisk eller fiktiv. Men den er nok høyst aktuell enda. 

Er det derfor de store kunstnerene og forfatterene og for såvidt komponistene ble kjent etter sin samtid mon tro?