Underholdning

Det er jo litt underholdende, at enkelte klarer å få fokus fra alle til enhver tid. Meg fokuset. "DEt er faktisk synd på meg" eller "jeg har jo tross alt fortjent det" "Jeg har jo jobbet for å komme meg dit" "Jeg er jo best".Har jo aldri vært en fan av Sandemoses janter men ei heller av dette med klasseskille. Nå tenker jeg jo ikke på embetsmenn vs arbeiderne men de skille man skaper når en faktisk klarer å se for seg at andre er mer verdt. Den her ungdomsskolegreia da man sa hei til de som var "verdt" å si hei til, men de som ikke var verdt noe de hilste man ikke på. Arg det er det værste jeg vet. Derfor klarer jeg ikke å synes at du er noe mer enn noen andre bare fordi du har 50 kyr. ELler fordi du er best i matte. ELler fordi du har kulest smykke eller bukse. Eller fordi du har minst midje. Jeg syns faktisk alle fortjener å være i fokus. Og siden en ikke kan det til en hver tid så må en få lov å bytte litt. Noen ganger er han i fokus men når det da er noen andre sin tur skal ikke du si at "ja men jeg fortjener det jo" fordi det gjør sikkert han andre også. Dessuten så synes jeg Gud er kul fordi han sier egentlig dette i budene han gav oss. DU SKAL IKKE HA ANDRE GUDER ENN MEG

26 år

et søk på wikipedia for tallet 26

"Pontius Pilatus blir prefekt i Judea"

Det forundrer meg dette med alder. Noen mener at tiden løper og "Farris" mener at tiden kommer. Jeg for min del synes tiden stort sett enten står sykt blikk stille eller så løper den. Dvs ikke tiden men ting. De kulturelle kodene for eksempel, det er jo egentlig de som forandres.

Det å være 15 kan påstås å være enkelt eller forutsigbart sett fra voksent hold. Bortsett fra alle tenåringsproblemer. Særlig med tanke på de kulturelle kodene. De fleste vet, i større eller mindre grad, hva som forventes fra familie, venner, skolen og samfunnet forøvrig.

En er obs på at en hele tiden står foran en haug med valg, med tanke på livsstil, religiøs identitet, framtidskarriere og andre "mindre" betydningsfulle valg.

Det som likevel fascinerer meg med samfunnet i dag er at flere har de samme valgene når de er 26, 36 og til og med 46. Og det er forventet.

Når man er 26 så har ca 50% tatt de store valgene, mens resten har ikke tatt de. Man står på et skille å ser seg enten tilbake, eller framover. Begge sider er steder man ønsker å være men helst samtidig. Det rareste er at man er kjempelik uansett hvilken siden av streken en står på! Likevel er det en prosent som holder seg i ytterkanten -lengst fra streken. Hvorfor er det sånn?

Uønsket

Hva man ønsker seg?

Noe av det rareste i Norges samfunn er hvordan voksne mennesker kommuniserer hvem som er ønsket og hvem som ikke er ønsket. Stort sett handler det om hva vi snakker om og hvordan vi snakker om det. Hvem vi inkluderer og hvem vi ser på når vi prater. Hvor mange ganger har en ikke lyst til å bare bable i vei med noen man kjenner fra før i steden for å ta hensyn til den andre som er litt annerledes. Hvor mange ganger har en ikke vært på et kurs/sted/studie der en selv er den andre som blir stående litt for seg selv her og der. Vi som er voksne klarer likevel stort sett å leve med slike situasjoner i større eller mindre grad. Vi forstår hvem som gjør hva og er man i et psykoanlytisk øyeblikk kan man til og med driste seg til å forklare hvorfor en opplever det en gjør. Det mest fascinerende er hvordan en kan se både barn og ungdom stille spørsmål til hverandres oppførsel i slike øyeblikk. Hvordan de kan vedkjenne og erkjenne at noe er galt og at de har gjort noe galt og hva de skal gjøre for å rette opp i det. Hmm
det klarer jammen ikke mange voksne jeg kjenner. Ikke engang de som er utdannet til å forebygge sånn oppførsel!