"Pontius Pilatus blir prefekt i Judea"
Det forundrer meg dette med alder. Noen mener at tiden løper og "Farris" mener at tiden kommer. Jeg for min del synes tiden stort sett enten står sykt blikk stille eller så løper den. Dvs ikke tiden men ting. De kulturelle kodene for eksempel, det er jo egentlig de som forandres.
Det å være 15 kan påstås å være enkelt eller forutsigbart sett fra voksent hold. Bortsett fra alle tenåringsproblemer. Særlig med tanke på de kulturelle kodene. De fleste vet, i større eller mindre grad, hva som forventes fra familie, venner, skolen og samfunnet forøvrig.
En er obs på at en hele tiden står foran en haug med valg, med tanke på livsstil, religiøs identitet, framtidskarriere og andre "mindre" betydningsfulle valg.
Det som likevel fascinerer meg med samfunnet i dag er at flere har de samme valgene når de er 26, 36 og til og med 46. Og det er forventet.
Når man er 26 så har ca 50% tatt de store valgene, mens resten har ikke tatt de. Man står på et skille å ser seg enten tilbake, eller framover. Begge sider er steder man ønsker å være men helst samtidig. Det rareste er at man er kjempelik uansett hvilken siden av streken en står på! Likevel er det en prosent som holder seg i ytterkanten -lengst fra streken. Hvorfor er det sånn?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar