Når KICKET blir selve Motivasjonsfaktoren

I eksamenstiden i fjor vår hadde jeg fri. Det var egentlig utrolig godt. Det var min første friperiode fra tentamener og eksamener siden ungdomskolen. Det vil altså si 1997 faktisk. Nå var jo fjorårets vår noe deprimerende for min og mine venners del så jeg skal ikke si at ikke det virket inn på det jeg nå skal framstille som min lille hypotese:

Min motivasjonsfaktor for å ta eksamener er kicket jeg får i etterkant. 

Det kicket jeg får når jeg har levert en eksamen, etter 6-8 timers blod og slit det er lite som slår. Det vil egentlig si ca 4 måneder med blod, svette og slit. Den følelsen av å ha prestert noe og virkelig lagt sjela si i et prosjekt så nå er ferdiggjort det er bare herlig.

De tidligere år har jeg hatt en viss basiskunnskap i fagdisiplinene jeg har holdt på med. I år er dette ikke tilfelle. Men likevel så sitter jeg og har omtrent totalt oversikt over faget. Særlig over det som var mest håpløst. Det er litt sånn jeg er. Jeg har lyst å få til alt, og selv om jeg ikke gidder å bli bedre enn dritgod i basiskunnskapene i faget så må jeg innrømme at jeg har en merkelig stahet som driver fram de merkeligste kunnskapene. Det jeg sitter med nå det er så irrellevant for min person og mine meninger at det er en lykke at jeg nå faktisk har giddet å lære meg det.

Jeg har en teori om at alle kan lære alt. Det tror jeg virkelig. Bare en gidder. Det er ikke sånn at noen er smartere enn noen andre. Vi gjør bare ulike ting på ulike måter. Noen er litt mer lat på noen områder mens andre er mer lat på andre. 

Jeg har igjen bevist for meg selv at jeg kan kombinere en full jobb med et fullt studium som jeg faktisk ikke har vært motivert for å ta. Det skal sies at det har vært ekstrem tilstander i mitt hodet og følelser innimellom. Men likevel så gav jeg ikke opp. Og derfor så vil jeg gjerne forkynne at jeg er saiko stolt av meg selv!

Mvh

Smartæss me!