Når noe skal arrangeres for eksempel, jeg trenger vel da kanskje ikke å fokusere på popmusikks kommersielle selvsagthet, for det blir for enkelt og gir for lite utfordring. Det er oppdiskutert tema rett og slett.
Men når en kommer til en idologisk retning eller religion. Hvordan kan en da oppriktig glede seg over antall foran ekthet?? Om en skulle være overbevist om at noens ord er sannhet og at en bør følge etter, hvordan kan en da likevel fokusere på kvantitet kring ulike arrangementer?
Dette blir for meg forunderlig. Og ikke kom til meg å si at jo flere som kommer, jo flere får høre om den idelismen en står for. For det er igjen et ekstremt selvsagt argument. Mitt svar blir neppe " åja, så dum jeg var som kommenterte det, jeg hadde jo virkelig ikke tenkt på det...".
Når den store idealisten entydig fokuerer på sin"egen suksess" midt i de idealistiske omstendighetene begynner min varselsbjelle å ringe. For all del, jeg ønsker ikke motsi meg selv. Er en flink til noe så si det høyt! Men å gjemme seg som et commedia dell arte teater blir bare for meg en forsterker på at den personen som står der er lite troverdig og svekker mitt syn på den idealistiske retningen "idealisten" står for!
MORALEN BLIR : GI MEG KVALITET FOR KVALITETENS SKYLD! Fordi folk fortjener det!
*klapp klapp*
SvarSlett