My super sweet 16!

Som den ushallowe skapningen jeg er har jeg det med å kritisere folk som jeg selv synes er shallow. Eller som lever et for utsvevende liv, eller som jeg syns oppfører seg stygt mot andre. Noen kjenner meg som en smule sterk, hissig eller bestemt. Noe en trygt kan si jeg er. I alle fall bestemt. Jeg tar sjelden feil, og gjør jeg det så liker jeg lite å innrømme det hvis det har med spørsmål om prinsipper å gjøre.

Ofte så kommer det opp saker, samtaler, nyhetssendinger som gjør at det vrir seg inni meg. Jeg blir så provosert og kjenner at "max havelar" ånden stømmer inn i meg. elns. 

Sånn apropo så vil jeg fortelle en liten anekdote: se for deg en scene, masse lys, flotte klær, veltrent ungdom, mennesker av betydning menger seg med andre mennesker av betydning. De ubetydlige sitter gjerne i noen hjørner og skuer bort på de dritkule. Det aller aller aller kuleste er musikerne, og særlig sangere. Det kan minne om en amerikansk highschool komedie. Forskjellen er det religiøse aspektet. Og bare det. Fraser som "ydmyk"disippel"ånden"synd"fortapelse" opptrer hyppig. Sangerne rekker sine veltrente hender mot været og smiler yndig mot publikum. 

"My super sweet 16" er ingenting i forhold.