tirsdag 16. november 2010
Fastlegen
I følge en artikkel fra nrk.no er det for mange som drar på legevakten med småskader som fastlegen lett kunne ordnet. Dette fører til timevis køer og de som faktisk har behov for legevakt må vente og vente og vente. Pasientene begrunner dette med lite tilgjengelige åpningtider og 2 ukers ventetid for legetime. Har man i tillegg en jobb man ikke får fri fra for å gå på legen så har man det gående.
I følge Trond Egil Hansen, lederen i allmennlegeforeningen er det pasientene selv som er problemet. Men jeg har jo ikke opplevd å ikke sitte i telefonkø når jeg har ringt legekontoret. Ja, for jeg må jo ringe. I lunsjen. Og jeg har heller ikke opplevd å få legetime i løpet av ei uke. Det tar alltid fra en til to uker før jeg har fått time. Eller så kan jeg ringe mellom halv ni og ni for å prøve å booke en akuttime, forøvrig har jeg alltid undervisning på det tidspunktet så dette er jo ikke aktuellt.Han sier også at vi bare kan bytte lege. Noe jeg har gjort de siste årene. Jeg har byttet to ganger per år som er lovlig bytter og fortsatt er systemet langt fra optimalt.
-Det er også alltid kø på legekontoret. Men det er en annen sak.
Samtidig jeg har også satt på legevakten, og ikke noe annet sted har jeg ønsket meg så voldsomt bort i fra (passet i alle fall fint å si det her). Men å sitte 4 timer i kø, som nr 4 i køen, for å bli skjøvet bakover til nr 6 på 5 timen.. det er ikke særlig greit.
Noe må gjøres Mr Hansen.
Om legehierarrkiet som det så ofte snakkes om har noe med dette å gjøre - vet jeg ikke, og håper virkelig ikke det. DET hadde bare blitt for dumt.
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostlandssendingen/1.7384274
mandag 15. november 2010
Samtalegruppe
Noen ganger får man muligheten til å spørre om og snakke om viktige temaer. Jeg bruker stort sett å forberede meg når jeg skal snakke om sånt som er viktig. Men altså så får man plutselig en mulighet - en liten åpning og det blir jo helt kaos. Hvordan gjøre dette uten å ha noen strategi?! For når man skal snakke om det som faktisk er verdt å snakke om, da blir man så overrumplet og nervøs! Jeg tyter ut en masse viktig for det er jo så mye som er viktig. Også er jeg litt usikker på om tilhørerne får det med seg. Men jeg velger å tro det. Jeg velger å tro at om de fulgte med en brøkdel så var det kanskje det som skulle til?! Det er i allefall ikke det man planlegger som nødvendigvis er det viktigste her i livet. Det blir liksom slik at jeg bruker så mye energi på å planlegge å gjennomføre ting som på en måte er "uviktig" i forhold til ting som er viktig og da er det plutselig ikke opp til meg selv lengre. Glad jeg ikke er helt alene i denne verdenen! :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)