Mamma

Livet mitt har nådd en ny epoke. Jeg er blitt Mamma. Jeg elsker sønnen min over alt annet og er utrolig takknemlig for at jeg har blitt mor til denne nydelige personligheten. Det å bli mamma har også innebært en dimensjon av nye beskuelser. For å bli mamma handler plutselig ikke bare om det jeg trodde. Jeg trodde liksom mamma hadde med meg og min sønn å gjøre og det var det. Jeg har registrert at det er en "Mamma-Klubb" som eksisterer. Et samfunn av mødre med en hel del uskrevne regler. Det er en haug med koder og usagtheter som jeg ikke kjenner til.

Vi deler erfaringer for å bli bedre mennesker, eller takle hverdagen bedre, stort sett. Men i mammaverdenen handler det ikke om å dele erfaringer. I flere settinger så handler det om konkurranse. Alle skal være supermammaer med superbabyer. Det hele er blitt et gedigent konsept!

Hvis en så mye som hinter om at en har litt behov selv også, og prøver å hinte om at en er sliten så får en et "men det er jo så verdt det"-kommentar. Det handler jo ikke om at det er verdt det eller ei! Det er jo klart at det er verdt det! Livet er jo verdt å leve men man man må jo dele erfaringer som går på at det kan være tøft også til tider!


Men for meg er ikke det å bli mamma et konsept. Det er endel av livet. Det handler om tøffe stunder og vakre stunder, gjerne i løpet av samme døgn. En baby er en person-ikke et leketøy som man kan forme som man vil. Man kan heller ikke forme seg selv inn i noe man ikke ønsker å være. Ja, jeg er takknemlig for at jeg har fått en sønn, men jeg er da fortsatt den samme personen som klarer å tenke på andre ting enn barnet mitt. Og jeg er ikke redd for å si det. Jeg føler meg heller ikke som en dårlig mor, for jeg vet jo i hjertet mitt at han er den som har størst plass i hjertet mitt-og det er på en måte nok for meg å vite, jeg trenger ikke å få andres bekreftelse på det.