Det var mange grunner til at det ikke var plass til henne. Helt fra starten av så var det nok. Det var ikke det at hun ikke kunne. Kunne gjorde hun. Best ble hun også, opp til flere ganger. Uansett hva det var, så klarte hun det. Følelsen de gav henne da hun var liten, selv om det ikke varte så lenge. Hun møtte mange. Det var likt hver gang, det var plass til flere, men ikke henne. De andre som det ikke var plass til der hadde plass et helt annet sted. Ikke der de var. Det er bare plass til en, en plass. Det var sånn, på den tiden.

Dette skulle fortsette. Og hun skjønte at det ikke var vanlig å gjøre slik som eventyrene fortalte. Sant var usant, ærlighet var løgn. Det enkle ble komplisert og slik fortsatte det. De prøver å overbevise henne om dette, at det er best å ikke gjøre noe. La det være, sier de.