søndag 12. mai 2013

Flere tenåringer i politikken!

Hvor vanskelig må vi gjøre enkle ting?

Jeg var en tenåring med opprør mot voksne. Særlig de voksne som hadde en slags autoritet i et system. Lærere, politikere, ledere.. Jeg lurte ofte på hvorfor man måtte gjøre ting så komplisert. Hvis en medelev hadde det kjipt, hvorfor kunne ikke helsesøster bare gripe inn? Hvorfor måtte hele klassen bytte yndlingslæreren, bare fordi èn elev var dust mot henne. Hvorfor skrev slet jeg meg gjennom løkkeskriftboka med senebetennelse på senebetennelse (det siste er løgn, jeg elska den boka).

Nå er jeg på andre siden. Jeg blir konfrontert av ungdommene. De konfronterer meg ofte med vanskelige, gjerne filosofiske spørsmål, som hele tiden sentrere rundt tematikken: Hvor vanskelig trenger vi å gjøre enkle ting? De stiller spørsmål som burde vært på stortinget, i spørretimen. Jeg tror sannelig ikke en eneste politiker hadde klart å svare skikkelig på det, uten å måtte bruke masse fagterminologi som hadde utsatt ungdommen for ekstremt hersketeknikk.

Klart ser vi sammenheng mellom politikk og erfaring. Samtidig virker det som om når man bikker en viss alder, et visst utanningsnivå, en viss status, så kan man ikke lengre snakke rett fra levra. Man pakker alt så godt inn at man bare sitter igjen med en løk-kjernen og selve saken eksisterer ikke. Alt blir konseptbasert, noe man bl.a kan se i kristne ungdomsorganisasjoner som skal forkynne budskapet om Frelseren, men som opptrer som popstjerner. Men som kristne voksne foreldre svelger man det rått, for merkelappen er tross alt "Kristen". Men det var en digresjon.

Arbeiderklassen i Norge, som har for tradisjon å være litt frittalende og direkte, er stort sett representert som sinte Frpere uten særlig integritet. Trenger vi ikke flere som tørr å være mer direkte. Så direkte som bare frustrete tenåringer kan være. Nå tenker jeg ikke på typiske elevrådsrepresentanter fra møblerte hjem på vestkanten, som allerede har skjønte de sosiale og språklige kodene, eller den typiske hersketeknikken som eksisterer innenfor denne retoriske disiplinen. Blir det bedre av at man sitter i undgomsråd i bydelen og snakker når det ikke når opp til 1.linje? Eller skal vi vente til de blir gamle og skolerte nok før de presenterer saken sin?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar