onsdag 12. februar 2020

"Heksejakt"

Det som fascinerer meg mest med serien Heksejakt er hvor korrupt Norge framstår. Hva om det er så ille? Hvis det er slik det er, noe Joly påpekte i sin tid, så mister jeg litt håpet. Det hele arbeiderklassen tror, er det sant? At gutteklubben grei styrer alt og alle og all politikk er symbolpolitikk? Demokrati, har vi noensinne hatt det? Er det så rart om vi får ekstreme grupper i en slik verden?

De siste dagene har jeg reflektert rundt kunstens bidrag inn for å stoppe urettferdighet og korrupsjon. Når vi i serien ser at den fjerde statsmakt ikke er sitt embete verdt (DN-redaktøren er medlem i gutteklubben grei), så må vi kanskje få en femte statsmakt. Kunsten kan gjøre slikt. Karpe gjør det. Det startet så bra, på 50-tallet og artistene som ville gjøre en forskjell. Den afroamerikanske musikktradisjonen som ble populærmusikk med hip-hop og rap. De ville gjøre en forskjell. Noe subtilt, slik ikke gutteklubbene skulle merke det.

Det er jo derfor vi kritiserer ferdigproduserte artister som Astrid S, som ikke har noe som helst viktig å bidra med. Eller, det kan jo hende hun har det, men hun gjør det ikke. Vi trenger at dere som er unge tør å komme med pekefingeren. Vi trenger mer av Karpe, som sier noe, som kan endre noe. Generasjonene over ønsker å dempe, underholde og fortsette på samme måte.

For å komme med et liknende eksempel: Når Kristin G sier at bedriften S.E ikke er ok pga kroppspress så må flere tørre å være enige, offentlig. Når Kristin G forteller i podden om folk som støtter henne "under bordet" er de på vei til å bli de konfliktsky voksne som ikke er opptatt av det som er viktig. Bare opptatt av å holde seg "innafor" med de som "betyr" noe. Vi trenger flere som Kristin G. Vi må ha mindre symbolpolitikk, mindre symbolsamtaler, mer arbeiderklassesamtaler. Slutte med demping av både følelser, urettferdighet. Slutte å beskytte gutteklubben grei.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar