Det er juni nå og joggere og trimmere tyter ut fra alle kanter. Det mest komiske er at kroppsfokuset har tatt over alle fokusene. Og ikke minst alles fokus. Det føles ut som om uansett hvor jeg snur meg så er det noen som mener noe om sin egen eller andres kropp som utelukkende er negativ. Hvordan klarte vi å komme dit at vi bokstavlig talt ikke klarer å se lenger fram enn vår egen nese?
Det verste er at jeg føler at ordentlige reflekterete voksne mennesker også har det fokuset!!
Jeg er sikker på at de fleste tenker at dette angår ikke meg; men da vil jeg spørre deg: hvordan klarer du til en hver tid å fortelle om at du har trimmet i dag(les: fb statuser) og hvordan klarer du å løpe på 3dmøllen på 3t eller et annet senter og seriøst vurdere andres kropper? Hvordan klarer du å se ned på deg selv når du ikke har trimmet nok? hvordan klarer du å se ned på andre som ikke har trimmet nok, og hvordan klarer DU å SE OPP til de som bruker hele livet sitt på å trimme for å se fit ut!!!????
Jeg lurer på om personer hadde blitt lykkeligere hvis vi kuttet ut å snakke om alt som hadde med kropp å gjøre. Kanskje hadde vi ikke hatt særlig spiseproblemer eller overvekts problemer. Kanskje hadde vi klart å snakke om helse framfor karbohydrater. Kanskje hadde vi sluppet kommentarer som oppleves rasistiske for de som opplever at de (ja for det er mange som ikke ser på sin egen kropp med "riktige" øyne) er litt for tynn eller litt for tykk.
For meg blir det implisitte gruppepresset vedr. ens egen og andres kropp enda mer slitsomt enn det direkte. Språket har virkelig blitt fattigere etter at fiber, lindberg og idealvekt ble en del av det.
Motebransjen derimot, de er rike! De blir rikere og rikere på andres u-helse-tiltak. På samme måte som med alkohol og tobakksindustrien!
Jeg stemmer på deg, any time!
SvarSlett