Frekkaser

Huff det slår meg av og til at jeg faktisk ikke alltid var så hyggelig selv når jeg var ungdom. Eller det vil si, at jeg var skikkelig ungdom. Jeg tar meg i å vite hvem alle de alle visste hvem var og de som var anonyme de aner jeg fortsatt ikke hvem er. Altså jeg har et vagt minne om noen når jeg ser et bilde, men kommer liksom ikke helt på hvem det var. Nå ser jeg ikke for meg at så veldig mange fra den tiden vet hvem jeg er heller! Jeg utmerka meg vel ikke mer enn at jeg enten gikk med jakke overalt, eller at jeg ikke gikk med jakke i det hele tatt. Også hadde jeg striper i håret. og det ble vel kommentert. Har også hørt at jeg er blitt referert som "ho som synge"-jeg gikk jo i kor, noe ingen andre gjorde, vertfall ikke som ungdommer.

Men når man nå observerer ungdommer-eller barn da, så ser man jo de samme tendensene. Noen er framme i lyset til enhver tid, mens noen knapt ønsker å høre navnet sitt. Jeg håper jeg kan få tak i tips til hvordan jeg kan hjelpe de her til å se hverandre. Ukesn sosiale mål o.l er jo lurt men det må jo liksom komme fra de selv. De må komme på at det er viktig.. En nøtt å knekke herre her.

Er jo ikke som om det ikke er sånn ellers. Det er jo en haug av folk som vil fram i lyset til en hver tid. Enten som sanger, gitarist, taler, danser, skuespiller, realitystjerne osv. For når noen vet hvem en er, da er man liksom noe mer og man glemmes ikke.