I disse nasjonalromantiske tider

Det har alltid vært sånn at mine meninger veier tyngst. Uansett om noen er uenige med meg så klarer jeg liksom ikke helt å ikke se at det jeg sier eller gjør nødvendigvis er feil. Særlig hvis det handler om hva jeg skal/bør og ikke skal/bør gjøre. Det er jo jeg som kjenner meg så hvordan kan noen andre kreve at de skal vite bedre enn meg hvordan jeg skal reagere og hva som er riktig og feil av meg å gjøre?

Nå er det mer fritidsbaserte fenomener jeg sikter til. Jobb er jo jobb og skole skole og der er jo mål og instrukser satt til en viss grad så det er ikke de jeg snakker om for å evt avklare det.

Jeg ser også den at i noen tilfeller så vil mine nærmeste se meg litt utenfra og kunne råde meg til hva som vil være riktig og det bruker jeg stort sett å høre på.

Men altså, hvis jeg må gjøre noe som gjør at jeg får en mindre bra dag, eller gjøre noe som ikke på sikt bygger opp mitt eller andres liv så er det vel egentlig bare å gi bæng i det.

Vi snakker om kulturer og ser på oss selv som åpne og inkluderende. Det blir liksom litt paradoksalt. På samme måte som når jeg er på en forelesning med 200 andre og foreleseren snakker om dialogbasert undervisning og nytten av dette. Og istedenfor å illustrere det eller modellere det på noen som helst måte så foregår det bare monolog. På samme måte er den norske "åpne" kulturen. Konservativ spør du meg.
Smiler du til noen ukjente tror de du er litt rar. Snakker du om følelser med noen du ikke kjenner veldig godt så har du tråkket over grensen. Ser du på noen på t-bana eller starter en tilfeldig prat om været e.l så er du heller ikke helt riktig. Og hvis du skulle støte bort i noen på oslo s eller et annet folkefylt område da blir en nesten overrasket!
For en gjeng!