Være seg selv mest

Enkelte folk får jeg mye energi av å være sammen med. Jeg kan ikke sette fingern på hva det er eller hvorfor det er sånn. Det finnes såklart elementer jeg kan referere til og verbalisere, men storsett munner det ut i at jeg får en god følelse av å ha vært sammen med disse menneskene, og jeg oppdager at jeg er i besittelse av denne følelsen rett etter den sosiale aksjonen er over=)

Den motsatte settingen er mye enklere å beskrive. Det er når jeg går fra noen og føler at jeg

1) har gjort for mye utav meg og føler at jeg har "vært meg selv for mye" dvs at situasjonen stort sett har vært litt anspent når jeg har vært tilstede. Kanskje følt på at jeg ikke passer inn, eller er god nok bare med å være meg selv og ha mine meniger. Det handler ikke om å være uenig, men det handler om hvordan jeg opplever at vi "behandler hverandres uenigheter". At noen sitter taus og ser litt rart på meg etter en diskusjon gjør at jeg føler jeg har sagt noe feil. For all del hvis du er uenig så si det! ikke insinuer det! Det gjør at du "hever" deg over meg og gir meg en følelse av underdanighet. Det verste som finst er å ikke kunne få lov å forsvare seg. Og nettopp gjennom denne insinuerende hersketeknikken opplever jeg at du syns jeg er et intetanende null med altfor krasse og ærlige meninger!


2) at jeg sitter passiv i for eksempel en sofa og ikke deltar i samtalene. Stort sett skyldes det uinteressante temaer om mat som er usunn, og koppesett. Jeg HATER å snakke eller dvs høre om ulike kaffeservise. Det er virkelig ingenting som fascinerer meg med keramikkgreier en drikker av. Nettopp folk som får meg til å tenke på koppesett gjør at jeg går i fra deres selskap og bare tenker på hvor bortkastet mitt nærvær var.

Takk for at jeg har gode venner! Takk for en kjekk helg! Takk for at jeg har en utrolig bra kjærest!!