Forunderlig

I dag var jeg en tur på Moa, et kjøpesenter jeg hang mye på som ungdom. Det er alltid mye ulike typer som samler seg i en by. Og i en liten by som Ålesund og man danner seg raskt meninger om de ulike typene. Det er pyntedamene som jobber på parfymeriene med sminke som prøver å skjule de gedigne rynkene. De slitne småbarnsforeldrene som sitter i kassa på obs. Dama med den rare stemmen (alle vet hvem jeg mener så dropper å si hvilken butikk jeg sikter til) og fjortissene på maccern. Men i dag så jeg en av de figurene vi skygget unna. Han som hang på moa og prøvde å snakke med oss småjentene. Hva han ville fikk vi aldri vite men han dukket alltid opp og det så alltid ut som om han ville spørre om noe, men jeg erindrer ikke at han noen gang spurte. Men vi visste veldig god at han ikke var en man hang med. Vi så på han som en negativ figur, og jeg har nok tenkt sånn fram til i dag. Men noe skjedde; I dag så jeg at han fikk en god klem av noen han kjente. Antakeligvis moren? Hun var i alle fall gammel. Og jeg så han i et helt nytt lys. En klem forandret mitt "ungdomsskapte" bilde av noen. Det her evangeliet og gode budskapet er så sykt aktuellt i detaljnivå at det er skummelt! Det er jo ingen tvil i at de ordene som er skrevet der veier så mye tyngre enn hva vi har mulighet til å forestille oss.

Så mye for akademiske tanker og ideer, det som vipper meg av pinnen var en klem. Takke seg til filosofiske aspekter. De er jo helt uten mål og mening sammenliknet med dette.