Politisk eller personlig

Uansett om du har et personlig problem med noen eller tror at roten til alt ondt ligger politisk så har man uansett et problem.

Hva om man bare tok ansvar selv og ikke overlot det til alle andre.

Men det får man ikke mulighet til. Fordi i demokratiet så ligger ansvaret hos alle. Og da kan ikke en idealist gå inn å bestemme noe selv om det er til fellesskapets beste. Han kunne jo komme på å misbruke den makten. For mye vil jo ha mer. Det er noe alle vet.

Da vi kom fram til at demokratiet fungerte så var det meste optimalt. En generasjon som opplevde ekstremt sterk sentral styring fikk lov å bestemme! Det er jo ikke noe som føles mer fantastisk.

Utfordringen er å overføre denne entusiasmen til en generasjon oppvokst i et demokrati som faktisk ikke ser motivasjonen med å påføre seg selv "arbeid". En kan jo bli overarbeidet av alt ansvaret. Få M.E og sånne nye utmattelsesykdommer. Hva skjer nå?

Kanskje visst en ikke hadde brukt energien på å skape en slags forsvarsmur rundt egne handlinger og oppførsel så kunne en brukt energien på å skape et bedre samfunn/kultur/verden for de rundt seg. Problemer skapes av å forvente noe av andre, men problemer løses ved å fokusere på hvordan en kan løse noe for andre.

(Ønsker du sikre dårlig livskvalitet for de rundt deg så bør du aldri tilgi en en "ondsinnet" handling. Eller tolke alt som ondsinnet. Det å kaste sprit på bålet. Drama. Så slitsomt ønsker ikke jeg å ha det)

Politisk eller personlig samme sak av to sider.