En ytring er aldri meningsbærende eller ikke-meningsbærende i seg selv. Hvem er da den som bestemmer at en som ytrer noe er noe mer eller mindre enn en selv?
Er det ikke gjennom ytringer en setter andres verdi? Sånn sett bort i fra ytre genrekonvensjoner?
Da lurer jeg veldig på hvem som er sjefen. Å skrive en provoserende bok, dikt, som må tolkest er jammen tungvint. Jeg vil heller snakke med sjefen!
Skolesystemet handler stor sett om hvordan en formulerer ytringer, ikke hva som ligger en på hjertet.
Jøss, du er jo langt ute i diskursanalysens verden her, dette er på en måte hovedtemaet i masteren min. Språk gir aldri mening i seg selv, men får mening ut i fra en skapt kontekst. Dermed kan man alltid spørre HVEM som har hatt makt når konteksten ble skapt, og dermed hvilke strukturer vi automatisk legger til grunn for hvordan vi bruker språket.
SvarSlettLanguage is power!
Skulle ønske jeg fortsatt var student.
Jeg vil gjerne lese den oppgava de!!
SvarSlett