Kronikk fra Aftenposten

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4058683.ece

Å klippe dette bort, klippe vekk denne biten av livet, ved å betegne Downs-barn som en aborteringsmulighet, tror jeg er skumlere enn vi kan forstå. Noen ønsker en medisinsk orientert debatt, eller en debatt om retten til å velge selv.

Stian, min Stian, den eneste, og hvordan, min kjære bror, skal jeg klare å formidle din uendelige verdi og store viktighet for denne verden?

Når verden ikke ønsker deg?

Søsterhistorien bærer bud om myke hender som strøk gjennom søsterhåret, om sterke armer som dyttet vekk. Om en liten storebror som tok så mye plass at søster tidvis tenkte at det ikke var plass til henne.

Om en bror som gjorde et hus så fylt av kjærlighet at det hendte jeg følte at nå renner jeg over av lykke.

Mamma kan fortelle historiene om sorgen over det som ikke kom, gleden over det hun fikk, damene som byttet fortau når hun kom med barnevognen, alle møter, alle vedtak, alle kamper og den store morskjærligheten man føler for et barn som behøver mer beskyttelse.

Kronikk til ettertanke - personlig har jeg aldri klart å forstå abortspørsmålet. Jeg skjønner heller ikke hvordan en kan ha en debatt som går på sortering av mennesker. Genrerellt så kommer vi jo gang på gang fram til at alle er like mye verdt, bortsett fra fostere da tydligvis?